Fiskerier og klima i År og Uår

Hva skapte uår i fiskeriene? Er de skapt av fiskerinæringen, forskere eller Vår Herre. Hva har skapt klimakrisen? Er den skapt av industrien, forskere eller Vår Herre? Det er spørsmål som stilles i denne posten.

Fiskerier i År og uår

Figur 1 Fiskeflåte i Ålesund, i gode år.

Vi fulgte det store eventyret, fra radioens fiskeribølge. Sildekastene var så store, at fiskebåtene trengte hjelpere, for å berge fangsten. Hele byen deltok, i å høste av havets sølv. De som ikke var på fiske, deltok med reparasjoner, bygging av bedre fiskebåter, utviklet bedre arbeidsklær, utviklet bedre utstyr, for å fange mer fisk. Hele skoleklasser to seg fri, for å losse sild på kaiene. Silde-tiden var en gullalder. Helt til den uventet forsvant.

Uår i framtidens mørke

Figur 2. Utviklingen av torskebestanden fra 1850 til 2018. Perioder med antatt mer vekst

Torskebestanden har alltid hatt store variasjoner. Variasjoner, som har skapt velstand i gode år, armod og sult i uår. En torskestamme hadde bygget seg opp i 1940-årene. I 1950-årene var det tid for bytte ut å dampdrevet fiskebåter, og utvikle en moderne fiskeflåte. Så kom 1960-årene, med forventet fortsatt vekst. Men i 1966 var kollaps i sildebestanden, et faktum. Ringnot, asdic og kraftblokk hadde revolusjonert fisket, og stadig mindre sild unnslapp fiskernes redskaper. 1970-årene kom med nye gode år, ny optimisme, og en ny fiskeflåte. Optimismen vite seg å være forhastet. Det verste uåret som er registrert, kom på begynnelsen av 1980-tallet. På 1990-tallet kom en ny melding om gode år, som også denne gang, viste seg å være forhastet.

Kollaps i fiskebestander

Det er ikke enkelt å telle antall fisk i havet. Etablert praksis var å benytte statiske modeller, for å finne det nærmeste tall, for havets samlede biomasse. Men problemet med modeller av naturen, er å skille mellom usikkerhet i måling, og påvirkninger fra en ukjent kilde i modellens omgivelser. Dette kan lett føre til at en oppdager for sent når når veksten snur, og uåret kommer. Når uår faller sammen med fortsatt vekst i fiskeriene, mister biomassen si bærekraft og kollapser. Så hvor kommer uårene fra. Er de skapt av fiskerinæringen, forskere, eller Vår Herre.

Klima i år og uår

En undersøkelse av biomassen for Norsk Arktisk torsk fra 1946 til 1996, viste at torskebestanden hadde en periodisk endring på ca. 6 år. Dette skulle normalt ikke være mulig. Det betyr at der er noe forutsigbart i naturen som skaper periodiske endringer i økosystemet. Mistanken ble rettet mot temperaturen i Barentshavet. Dersom det er riktig, må det bety at der er periodiske klimaendringer i Barentshavet.

PINRO marine institutt i Murmansk hadde målt temperaturen i Barentshavet ved Kola-snittet i mer enn 100 år. Det viste seg at temperaturmålingene hadde periodiske endringer på ca. 18 og 74 år. Forklaringen på 6-år syklusen var at torskebestanden over tid hadde optimalisert sin vekst ved å rekruttere i perioder på ca. 6 år. To gode årganger i den varme temperatur perioden og en mindre årgang i den kalde perioden.

Hele næringskjeden i Barentshavet var tilpasset temperatursyklusen på 18 og 74 år. Perioden på 18 år regulerte ny rekruttering, perioden på 74 år regulerte den samlede veksten i økosystemet. Summen av temperatur periodene, regulerte fiskebestander, i år og uår. Uårene kom i de kalde periodene. I kalde perioder vokser alt i naturen mer langsomt, og tilpasser seg, med økt dødelighet. Periodiske temperaturendringer i Barentshavet, må ha en kilde. En ukjent første årsak, som i en kjede av hendelser, forårsaker klimaendringer, år og uår. Mistanken falt på jordrotasjonen og tidevannet.

Månen som klima-maskin

Å studere endringer i naturen, fra en enkel måle-serie, er som å studere en enkel brikke fra et puslespill. Utvikling av en ny analysemetode, gjorde det mulig å sammenlikne signaturen til mer enn 100 måle-serier fra naturen. Det var som å sette sammen hele puslespillet, til et samlet bilde. Dette viste seg at månen var første årsak, i en kjede av hendelser. Endringer i:

Gravitasjon mellom jorden, solen og månen, fører til en slingring i jordaksen [1, 7].
Jordaksen introduserer periodiske endringer i tidevannet og polhavet [7].
Jordaksen og polhavet på virket globale havstrømmer [1, 7, 8].
Globale havstrømmer og tidevannet påvirker havets overflatetemperatur [1, 7, 8]
Havets overflatetemperatur påvirker globalt klima [10].
Havets overflatetemperatur driver CO2 vekst i atmosfæren [11].
Havets overflatetemperatur påvirker marine økosystemer [2, 3, 4, 5, 6, 9]
Marine økosystemer gir år og uår i fiskerinæringen [2, 4, 5, 6]

Det er altså månen som styrer år og uår i fiskerinæringen. Fiskerier og forskere må lære seg å tilpasse seg til de endringer som uvegerlig kommer. Målinger viser at månen forårsaker klimaendringer på ca. (18, 74, 298, 445) år. Stråling fra solen har periodiske endringer på ca. (170, 500, 1000, 2200, 4450) år [10]. Varme klima-perioder kommer når flere perioder drar i positiv retning. Lengre perioder med uår og Finnbullvinter kommer når flere lange klimaperioder drar i negativ retning.

Figur 3 Måne-drevet klima-syklus på 74 år (blå) og 298 år (gul). Sol-drevet klima-syklus på 178 år (grå) fra år 1900 til 2100.

Figur 3 viser måne-drevet klima-syklus på 74 år (blå) og 298 år (gul) og sol-drevet klima-syklus på 178 år (grå) fra 1900 til 2100. Klima.syklusene er identifisert i globale og arktiske måle serier. Temperatur-syklusen på 74 år har en direkte sammenheng med år og uår i fiskeriene. Denne perioden vokste fra et minimum rundt 1906 til et maksimum i 1942, noe som falt sammen med veksten i fiskebestander. Deretter fikk vi en avkjøling til et minimum ved uåret i 1979. Så kom en ny periode med oppvarming, og ny vekst i økosystemet fram ca. 2017. Fra 2017 viser syklusen en forventet avkjøling fram til et minimum ved året 2053. Det tyder på at vi står framfor en lengre periode med redusert vekst i Barentshavet.

Global klimaendring er et resultat av sammenfall mellom måne-drevet 74-år syklus og 178-år sol-drevet klima-syklus. Sol-drevet klima-syklus hadde et maksimum nivå i 1980, samtidig som måne-drevet syklus på 74 år hadde et minimum. Det førte til redusert globalt avkjøling fra 1942 til 1980. Fra 1989 til 2020 hadde begge periodene en positiv retning. Dette tilfeldige sammentreff, førte til en ny global oppvarming framover til år 2000. Den høyeste globale temperatur, på kanskje 500 år. Så går måne-drevet og sol-drevet klima sykluser i negativ retning mot en dyp kald klima-periode fram til år 2070. Måne-drevet klimaendring på 298 har et minimum i 1850 og et maksimum ca. år 2000. Tre lange klima sykluser som faller sammen med global oppvarming fra 1800-tallet og fram til et maksimum rundt år 2000. Etter år 2000 drar periodene i retning av en ny dyp kald klima-periode.

Klimamodeller og kaldere klima

Klimamodellene er basert på ideen om at CO₂ er driveren bak global oppvarming. Det fører til at modellene beregner fortsatt vekst i global temperatur framover mot år 2050. Modellene overser modellenes omgivelser, som er påvirkning fra solsystemet. En overser når global temperatur har passert et maksimum, og en overser en kommende kald klima-periode, i framtidens mørke. I en lang kald klima-periode mister økosystemer sin bærekraft, og tilpasser seg med økt dødelighet.