Klima-illusjonen

Er det det mer CO2 i atmosfæren som fører til global oppvarming, eller er det mer global oppvarming som fører til mer CO2? Dette er kanskje det mest omdiskuterte spørsmål i vår tid. I denne posten skal vi søke å finne svar på dette, ved å studere signaturen til CO2 dataserier. Undersøkelsen er basert på «On-line forskning». Det vil si at vi startet med spørsmålet, som et åpent tema, så får vi se, hva vi kommer fram til, etter hvert.

Resultat

Det undersøkelsen viser, så langt, er at CO2 Mauna Loa dataserien fra 1950-2020, har signaturen til Global havoverflate temperatur og Lunar Nodal Tide, som er styrt av månen. Tidspunktet for endringer, følger Det tyder på at endringer i global CO2 har sammenheng med tidevannsdrevet vertikal miksing av havstrømmer som gir periodiske endringer i havets overflatetemperatur. Det er altså global oppvarimg av haver som gir mer CO2 i atmosfæren, og ikke omvendt.

Bakgrunn

Muligheten for at menneskeskapte utslipp av karbondioksid (CO2) kan samle seg opp i atmosfæren, vakte først alvorlig oppmerksomhet på 1930-tallet. I 1958 begynte Charles Keeling å overvåke konsentrasjon av CO2 i atmosfæren med en ny målemetode. Keeling fant at der variasjoner i CO2 som kom fra bl.a fotosyntesen og fra urbane områder. I håpet om å finne et stabilt bakgrunnsnivå, startet han målinger på fjellet Mauna Loa, Hawaii. Så viste det seg, at konsentrasjonen av CO2 hadde ikke et stabilt bakgrunnsnivå. Bakgrunnsnivået for konsentrasjon av CO2, vokste over tid. Det bekreftet mistanken om at CO2 akkumuleres i atmosfæren. Akkumulering av CO2 i atmosfæren, satte så spørsmål om effekten på havets karbonsystem.

CO2 og klima

«Den lille istiden varte fra 1200-tallet med vekslende kalde og varme perioder fram til ca 1850. Vi fikk så en varmere periode med oppvarming fra ca 1920 til 1940-årene. Fra 1940-årene til 1960-årene fikk vi en kaldere klimaperiode. Den kalde perioden varte i 1960-årene og 1970-årene, og fra 1980 og framover til år 2000 fikk vi en varmere klima-periode, som stabiliserte seg framover mot 2020. (Se https://www.climateclock.no/2021/03/09/lnar-climate/ ). I perioden 1980 og framover mot 2000 var der en direkte sammenheng mellom i global oppvarming og veksten i bakgrunnsnivået for CO2. Veksten i CO2 ble forklart med menneskeskapt utslipp av klimagasser. Global oppvarming ble forklart med mer CO2 i atmosfæren. Dette ble så bekreftet med klima modeller.

Klima-illusjonen

Når to dataserier følger hverandre, er det ikke alltid enkelt å avsløre hva som er årsak eller hva som er virkning. Spørsmålet er da: Er det det CO2 som fører til global oppvarming, eller er det global oppvarming som fører til mer CO2, eller var der en tilfeldig sammenheng mellom CO2 og global oppvarming i perioden 1980 til 2000?

Svaret på dette finner en ved å identifisere dataserienes signatur. Dette er en standard analysemetode i fagområder som fysikk og informatikk. Signaturen til dataserier forteller oss noe om kilden og egenskapene til variasjoner i CO2 over tid. Den forteller oss om variasjonene tilfeldige eller forutsigbare, menneskeskapte eller naturlige variasjoner, soldrevet eller måne-drever variasjoner. Keeling sin CO2 dataserie fra 1959 til 2020 dekker nå en periode på 60 år. Det betyr at vi kan identifisere periodiske endringer opp til 30 år. 

Globalt bakgrunnsnivå for CO2 fra 1959 TIL 2020

Figur 1. Mauna Loa, C02 bakgrunnsnivå (ppm) for perioden t = 1959-2020

Figur 1 viser utviklingen av bakgrunnsnivået (ppt) for CO2 for perioden 1959 til 2020, målt ved Mauna Lua, Hawaii. Det framgår av Figur 1 at bakgrunnsnivået for CO2, tilsynelatende har en eksponentiell vekst. 

Kommentar

En eksponentiell CO2 vekst kan forklares med at utslipp av CO2 akkumuleres over tid i atmosfæren. En annen forklaring er at bakgrunnsnivået for CO2 har ingen naturlig stabil tilstand. Den har naturlige endringer som en del av flytprosesser mellom økosystemer, atmosfæren og havområder.

CO2 vekst

Figure 2. Årlig bakgrunn vekst i CO2 (Mauna Loa) fra årene t=1959…2020.

Figure 2 viser årlig vekst (dCO2(t) = CO2(t)-CO2(t-1)) i CO2 (Mauna Loa) for perioden t=1959…2020. Det framgår av figuren at veksten begynte å øke fra ca 1965 og at den nådde et maksimum ca år 2010. 

Kommentar

Vi ser her at veksten er minst i den kalde perioden i 1960-årene og stabiliseres til et maksimum fra ca 2010. Det tyder på en sammenheng mellom global temperatur vekst i bakgrunnsnivået for CO2. Samtidig ser vi at veksten har store fluktuasjoner. Egenskapene til fluktuasjonene finner vi ved å studere signaturen, eller spekteret årlig CO2 vekst.

CO2-vekstens wavelet spekter

Figur 3. Wavelet spekter for årlig bakgrunn vekst i CO2 (Mauna Loa) fra årene t=1959…2020.

Et wavelet-spekter er basert på en korrelasjon mellom en dataserie og en klokkeformet wavelet puls (s(t)) som forflytte langs dataseriens tidsakse (t=første…siste). En får da en maksimal korrelasjon (stor tallverdi) der en har samsvar mellom wavelet pulsen og periodiske endringer i data-serien. Ved å endre pulsbredden, kan en identifisere alle periodiske endringene i dataserien.

Figur 3 viser wavelet spekteret Wdco2(s, t) for CO2-vekst, dCO3(t). Den lange perioden i wavelet spekteret på Figur 3 har min/maks for: Wdco2(s=min/max, t) = [(-1.64, 1965), (-0.0, 1973), (1.8, 1980), (+0.0, 1988), (-1.2. 1995), (-0, 2004), (2.5, 2013)] i avstander på [8, 7, 8, 7, 9, 9], i en midlere avstand på 8 år. Hele perioden omslutter en periode på 4*8=64 år. Wavelet spekteret har samtidig korrelasjoner for en periode med: Wdco2(s=min/max, t) = [(0.8, 1969), (0.8, 1979), (1.5, 1968), (1.2, 1997), (0.8, 2005)], i en midlere avstand på [10, 9, 8, 8] år, og en midlere periode på 8.75 år. Dette viser at veksten i globalt bakgrunnsnivå for CO2 ikke er sammensatt av tilfeldige endringer. Veksten i CO2 fra 1959 til 2020, har altså stasjonære periodiske endringer på ca 9 og 64 år.

Stasjonære perioden i CO2 vekst

Figur 4. Autokorrelasjon av wavelet spekter Waco2(R(s), m) for årlig bakgrunn vekst i dCO2 (Mauna Loa) for s=1…60 og m=1..60.

Autokorrelasjon av et wavelet spekter beregner korrelasjonen til stasjonære periodiske endringer i wavelet spekteret.

Stasjonære dCO2-perioder, Sdco2(Adco2 (t), Tdco2 (), Fdco2 (t)), i wavelet spekteret Wdco2 (s, t) (Figur 2) er estimert ved å beregne autokorrelasjonen til alle wavelets i wabelet spekteret Wdco2(s, t). De beregnede autokorrelasjonene, WRdco2(R(s), m), for wavelet-spektret, Wdco2 s, t), har maksimale korrelasjoner (R) i følgende perioder: WRgst (R(maks), Tgst ()) = [(0.5, 3), (0.5, 9), (0.4, 18), (0.42, 33)] (Figur 4). De identifiserte stasjonære dCO2 perioden, har korrelasjonen R()=[0.5, 0.5, 0.4, 0.4] til periodene: Tdco2() = [3, 9, 33, 64] (år.).

Kommentar

Lunar nodal drevet temperaturperioder i havet, har stasjonære perioder på Tln() = [1/3, 1, 4, 7]18.61/2 =[3.1, 9.3, 37.2, 65.1] år. Feilavviket [Tln()-Tdco2] = [0, 0, 4, 1] år, som har et midlere avvik på bare 1.25 år.

Veksten i bakgrunnsnivået for CO2, dCO2, har altså signaturen til lunar nodal tide. Det tyder på at kilden til endringer bakgrunnsnivået for CO2, er temperaturendringer i havets overflate, drevet av et lunar nodal temperatur spektrum.

Denne CO2 dataserien dekker en tidsperiode på 60 år. Det betyr at en kan forvente at periodiske endringer i lengre CO2 dataserier kan forklares med lengre perioder i lunar nodal spektrum.

Kilden til lunar nodal spektrum er tidevannet, Lunar nodal tide, som påvirkes av månen. Rekkevidden av dette er at det er temperaturendringer i havets overflate som fører til mer CO2 i atmosfæren, og ikke omvendt. 

(To be conned)

Referanser

1 The Mauna Loa, C02 data series 1958-2020 The Mauna Loa, Hawaii CO2 data series cover the period 1958-2020, which is the longest continuous record of direct atmospheric CO2 measurements. Data are recorded at an altitude of 3400 m in the northern subtropics, which is not the same as the globally averaged CO2 concentration at the surface. The data series is managed by NOAA Global Monitoring Laboratory. https://gml.noaa.gov/ccgg/trends/data.html.

2. The Earth’s global mean temperature is represented in this investigation by the HadCRUT4 data series, covering the period from 1850 to 2020. These data series are based on sea surface and land-air temperature estimates (Morice et al. 2012). The sea surface temperature data series (HadSST3) consists of anomalies on a 5°-by-5° global grid, while the land-air temperature data series (CRUTEM4) consists of anomalies on a 5°-by-5° grid and is supported by the Climatic Research Unit (http://www.metoffice.gov.uk/hadobs/hadcrut4/).

3. Climate Clock: Lunar Forced Global varming:

One thought on “Klima-illusjonen

  1. “Signaturen finner vi ved å berege spekteret…..(To be continued)”

    Åååå, der falt jeg litt sammen for nå var jeg motivert for en ganske lang og tung artikkel med godt datagrunnlag som diskuterte et temaet jeg finner å være det sentrale i vår tid 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *