Sol-drevet klimaendringer

Stråling fra solen har hatt fem perioder med dype minimum på 1000 år. Vi kan forvente et nytt dypt minimum, allerede i dette århundret.

Der har vært en forestilling om jorden som et lukket system i verdensrommet.  Stråling fra solen er konstant, og jorden regulerer temperaturen i sin egen atmosfære. Reelle målinger viser at stråling fra solen har hatt fem perioder med dype minimum på 1000 år. En forlengelse av tidligere perioder, viser at vi kan forvente et nytt dypt minimum stråling fra silen, allerede i dette århundret.

Solens aktivitet med solflekker

Figur 1 Solens aktivitet. Antall solflekker fra 1700 til 2017

Forestillingen om en evig konstant sol, har røtter tilbake til Aristoteles. Da teleskopet ble oppfunnet på 1600-tallet, kunne Galileo observere at solens overflate hadde noen sorte flekker. Solflekkene avslørte at solen har en aktiv overflate. På 1700-tallet begynte en å registrere antall solflekker i en samlet måleserie. Måleserien viste at antall solflekker varierer over tid. Solflekkene kom i perioder på ca. 11 år. Lengre måleserier tydet på at der var en sammenheng mellom antall solflekker og klimaendringer. Antallet var redusert i de kalde klima periodene på begynnelsen av 1700-tallet og 1800-tallet. Fra 1800-tallet økte antall solflekker til et maksimum rundt 1960. Etter 1960 fikk vi en reduksjon for hver 11-år periode. Dette førte til spekulasjoner, om vi kan forvente en ny kald klimaperiode. 

Fem perioder med minimum stråling fra solen over 1000 år

MATLAB Handle Graphics

Figur 2. Stråling fra solen over 4450 år, drevet av interferens mellom Uranus og Neptun. Den lille istid er drevet av 5 perioder med minimum stråling.

I 1970-årene begynte en å studere hvordan iskjerneprøver på Grønland var påvirket av klimaendringer og stråling fra verdensrommet. Prøvene bekreftet at stråling fra solen varierer over tid. Perioder med minimum stråling fra solen, fikk navn etter astronomene: Oort (1010-1070), Wolf (1270-1340), Spörer (1390-1550), Maunder (1640-1720) og Dalton (1790-1820) [1]. Maunder-perioden, var den kaldeste klimaperioden på mer enn 4000 år. Dalton-perioden avsluttet den Den lille istiden. Dette bekreftet at stråling fra solen, er noe som varierer over tid. Over en periode på 1000 år, har en registrert fem perioder med dype minimum. Det betyr at vi kan forvente at der kommer flere perioder, med minimum stråling fra solen. Denne erkjennelsen førte til nye spekulasjoner. Kan vi forvente oss et begrenset Dalton-type minimum, eller et dypt Maunder-type minimum.

Signaturen til stråling fra solen

NASA startet satellittbasert måling av ståling fra solen i 1979. I 2014 hadde NASA målt direkte stråling fra solen over tre 11-års perioder med solflekker [2]. Ved å sammenlikne satellittbaserte målinger, solflekker og andre indirekte målinger, kunne NASA utvikle en ny dataserie som viste stråling fra solen i årene 1700-2014. En signaturanalyse av dataserien, viste periodiske endringer på 11, 29, 84, 164 år. Samme perioder som planetene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun [3]. Total stråling fra solen, hadde signaturen til de store planetene. Solen har minimum stråling når planetene Saturn, Uranus og Neptun har størst hastighet, nærmest solen.

Planetenes signatur framkom også i solens bevegelse rundt solsystemets barysenter. Der er altså en direkte sammenheng mellom planetenes elliptiske baner, solens rotasjon rundt barysenteret og total stråling fra solen [3]. Planetenes elliptiske baner kontrollerer solens rotasjon rundt barysenteret. Solens rotasjon rundt solsystemets barysenter, påvirker åpenbart solens indre dynamo, som så forårsaker periodiske endringer i stråling fra solens overflate [3, 4]. 

Perioder med minimum stråling styrte Den lille istid

Forutsigbare perioder i stråling fra solen, kan overføres til en modell. En modell som beregner periodiske endringer i stråling fra solen, over flere tusen år. Denne modellen har avslørt at de store planetene (Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun) påvirker stråling fra solen i perioder på 170, 500, 1000, 2450 og 4450 år. Innenfor en periode på 4450 år har solen maksimum stråling ved året 512 f.Kr. og minimum stråling ved året 1710 e.Kr. De periodiske endringene faller sammen med global oppvarming fra 1800-årene, kalde perioder i Den lille istid, utbredelse av isbreer og temperaturendringer på Grønland over 4000 år. 

Solens stråling har maksimum i 2017 og minimum i 2050

Periodiske endringer i stråling fra solen kan forlenges framover i tid. Endinger i antall solflekker har et forventet minimum i årene 2025-2050. Total stråling fra solen har hatt en vekst fra ca 1890 til et beregnet maksimum år 2017. Etter år 2020, reduseres strålingen gradvis et dypt minimum ca år 2050. Den samlede perioden med minimum stråling er et beregnet Spörer (1390-1550)-type minimum i perioden 2025-2100. Et Spörer-type-minimum betyr at en kan forvente at strålingen reduseres til det nivået enn hadde i årene 1390-1550 [4]. Solflekker er ikke stråling fra solen, men sier noe om aktiviteten på solens overflate. Vi ser her at solflekkene er et varsel om endringer i stråling fra solen. Strålingen reduseres, når antall solflekker har et minimum.

Havtemperaturen har maksimum i 2025 og minimum i 2075

Figur 3. Periodiske endringer i havtemperaturen er forsinket i forhold til direkte stråling fra solen. Forsinkelsen gir nye perioden med dypt minimum klima.

En gradvis reduksjon av stråling over en periode på ca. 50 år, vil få direkte innvirkning på global landbasert overflatetemperatur [4]. Samtidig vil akkumulert oppvarmet varme i havet føre til en forsinkelse i global oppvarming av havet. Hastigheten i avkjøling av havet, er størst når stråling fra solen har et dypt minimum. Dette fører til at havtemperaturen får et maksimum ca år 2025, stråling fra solen går inn i en negativ periode. Deretter avkjøles havet gradvis over en periode på 50 år, til et dypt minimum ca år 2075. Den samlede periode, med sol-drevet dypt minimum havtemperatur, omfatter årene fra ca 2050-2100. Den lille istid ble ikke avsluttet på 1800-talet. Vi kan forvente at det kommer flere kalde klimaperioder, innenfor en samlet tidsperiode på 4450 år [4].

Climate Clock poster om stråling fra solen

Ny kald klimaperiode; The Earth’s Climate Variability; The Ice Age Climate Machine;
Kopernikus-syndromet; «THE DEEEP FREEZE” Den kaldeste vinter; The First Cause of Climate variability;
Grand Solar Minima 1000-2100 A.D; The Solar Irradiation Clock;
Solar Irradiation Variability; Solens variasjoner over 4450 år

Referanser

  1. Usoskin, I. G., Solanki, S. K. and Kovaltsov, G. A., 2007, Grand minima and maxima of solar activity: new observational constraints A&A, 471, 301-309. 
  2. Richard C. Willson. (2014). ACRIM3 and the Total Solar Irradiance database. Astrophys Space Science. May 2014. DOI 10.1007/s10509-014-1961-4.
  3. Yndestad, H., & Solheim, J. (2017). The influence of solar system oscillation on the variability of the total solar irradiance. New Astronomy, 51, 135–152. doi.org/10.1016/j.newast.2016.08.020.
    https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/2473902
  4. Yndestad H. 2022. Jovian Planets and Lunar Nodal Cycles in the Earth’s Climate Variability Frontiers in Astronomy and Space Sciences. May 10. 2022. https://doi.org/10.3389/fspas.2022.839794

2 thoughts on “Sol-drevet klimaendringer

  1. why do the climate clock years of solar radiation minimums defer from the established minimums by the data series that a prior paper you highlighted suggested?

    1. Climate clock deep solar minima, has a reference to the time when
      Saturn, Uranus and Neptune have perihelion coincidences.

      HY

Leave a Reply

Your email address will not be published.